Focus on the good

Reklame | NA-KD

De siste to dagene har jeg løpt i sirkel for å få alt på plass før vi reiser. Vi blir bare borte i en uke, men jeg er allikavel ti ganger mer stresset enn det jeg er når jeg reiser vekk for tre måneder. Nå er det ikke bare meg + 1, men meg + 5 som skal reise. Og ikke bare skal vi reise med fly, vi skal kjøre hele turen fra Haugesund til Oslo. Jeg blir sliten bare av tanken! På toppen av dette så fikk jeg plutselig en deadline på å skrive en årsrapport til banken. Jeg vil ikke bli sittende med det på ferien, så jeg har sittet med nesa i laptopen store deler av de siste dagene.

Men nå skulle ikke dette innlegget handle om alt som stresser meg, snarere tvert i mot. Det er alltid vanskelig gå komme seg avgårde, alltid tusen ting som kan gå galt og alltid mye som skulle vært gjort hjemme i istedenfor. Lange bussturer, flyreise med barn, og køer på flyplassene. Tider med kaos, og garantert noen close to meltdown øyeblikk. Men om det skulle vært fokuset mitt, ja da kunne jeg like gjerne bare ha holdt meg hjemme. Så jeg velger å senke skuldrene, stole på meg selv og vite at jeg klarer dette. Og heller glede meg til å nyte 7 dager med barna i luksuriøse omgivelser. Og vi må jo ikke gjøre noe annet enn å være på hotellet hele tiden. Vi kan faktisk bruke alle de 7 dagene ved bassengkanten, på stranden og på hotellrommene. Se på Tv og spise middag i sengen om det er det vi vil. Og dette er de gode tingene jeg velger å fylle tankene mine med i forkant av en lang reise.

😀 Helene

Sommeren er over og til høsten skal jeg…

Så var jeg på de siste feriedagene i Kristiansand. Om to dager til så sitter jeg hjemme i leiligheten min på Karmøy, og et par dager etter det kommer alle guttene hjem. Jeg har mye å ordne før skolen starter, og før vi tar oss en uke i Emiratene. Det har på en merkelig sommer på ett vis, jeg kom hjem akkurat i det sommerferien startet, og ukene har bare flydd avgårde. Tiden forsvinner for meg når jeg driver å reiser frem og tilbake. Uten årstidene så er det vanskelig å følge den tidslinjen jeg er vant til. Men nå skifter sommeren umerkelig over til høst, og jeg har lyst til å være her for overgangen.

Høsten er liksom den tiden hvor man skal få ny inspirasjon, få et skikkelig kick og være klar for nye eventyr. Årstidene gjør noe med oss. Overgangene er ikke bare i lufta. De er i pusten vår også. I ånden vår. Og vi som er vant med dem, vi trenger dem. Vi jobber med dem, beveger oss fremover. Skifter ham og tilpasser oss en ny atmosfære. jeg føler på en måte at jeg blir snytt for det beste når jeg reiser før høsten er et faktum. Jeg hopper av i svingen, og blir sittende fast, ventende på neste tur.

Dersom jeg hadde blitt i Norge høsten igjennom ville jeg ha startet med oppgradering av høstgarderoben. Noen synes det er overfladisk med klær, men de har ikke forstått det. Et plagg er ikke bare et plagg, det er så mye mer. Det er en visjon. Når jeg kjøper et plagg så er det ikke bare fordi at det er fint. Jeg ser for meg hvilke situasjoner jeg skal bruke dette plagget i. Visualiserer  forskjellige settinger det passer inn i, opplevelser jeg ønsker å ha. Plaggene jeg kjøper må masse inn i min forestilling om hvordan livet mitt fremover kommer til å være.

Slik som dette antrekket jeg har på meg her. For mitt indre så jeg meg selv vandre i Venezias gater. Buksene lett flagrende i vinden. Bare tær på brosteinen, et glass rødvin i hånden med øynene hvilende på de vakre, veneziske kanaler.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få plass til en tur til Venezia i høstens travle skjema. Men det er der, når jeg lukker øynene. Og jeg tviler ikke på at jeg kommer til å befinne meg der før jeg vet ordet av det.

Høstens mer konkrete planer innebærer å fullføre regnaskpet for selskapet vårt før regnskapsåret er over i september. Her er det en formidabel jobb å gjøre, fordi vi har vært igjennom så mange endringer. Jeg har tatt over i midten av året, og til tross for hjelp av både advokat og autorisert regnskapsfører, så er det mye som står å faller på meg.

En annen stor jobb som venter, er å få på plass huset vårt før regnsesongen starter. Vi har revet både tak og flere vegger, og per i dag så er det kun soverommene i de frittstående hyttene som er beboelige. Og jeg har en sterk. mistanke om at det kommer til å bør stående slik i lang tid om jeg ikke setter foten ned. Minstekravet er at taket skal på, håpet er at vinduer og dører også skal på plass. Men som familien der nede sier, hva skal du med vinduer på en gård i Afrika?

😀 Helene

Avstandsforhold – fordeler og ulemper

Det er tre år siden vi traff hverandre for første gang, og helt siden da så har vi visst at et avstandsforhold er uungåelig. Noen dager så føles det ut som om det blir lettere med tiden, i mens andre dager så føles det ut som om det blir vanskeligere for hver dag som går. Men vanskelig er ikke umulig, og uansett hva alle andre måtte mene og tro, så er det eneste som betyr noe hva vi selv tro. Og hadde ikke vi to hatt troen på et avstandsforhold, så hadde det heller ikke gått. Så til alle dere andre som er i samme båt, dersom dere vil det nok, så får dere det til!

Selv så synes jeg ikke det er kjempevanskelig med avstandsforhold. Vi prater nesten mer sammen når vi ikke er fysisk sammen, og jeg føler faktisk ikke den lange avstanden så godt. Det er både fordeler og ulemper med å et avstandsforhold, og her kommer noen av mine synspunkter på dette.

Ulemper:

Ingen mulighet for fysisk kontakt. Dette er sannsynligvis den vanskeligste biten for alle.

Dere får ikke dele de små, magiske hverdags øyeblikkene med hverandre. Ting som skjer i løpet av dagen er ofte glemt når tiden er inne for telefonsamtalen.

Festivaler, badeturer, bryllupsager og bursdager. De blir alle tilbrakt alene, eller hver for seg med andre venner. Slike hendelser blir ikke det samme når de oppleves hver for seg og ikke sammen.

Fordeler:

Dere får tid til å savne hverandre. Å møttes igjen etter en periode med avstand, blir som å treffes igjen for aller første gang.

Dere får nok alenetid. Dere slipper å krangle om hvilke tv programmer som skal stå på, dere kan spise hva dere vil uten å ta hensyn til om begge liker det, og dere kan spille favorittmusikken på full guffe.

Mer kvalitets prat. Når man sitter face to face på en telefon har man kun øyne for hverandre. Dette gir mulighet for mange dype samtaler, helt uten distraksjoner fra andre ting.

Er det noen av dere lesere som er eller har vært i et avstandsforhold? Her dere noen spørsmål, eller er det noe dere ønsker at jeg skal skrive mer om?

😀 Helene

Tre dårlige egenskaper, og slik jobber jeg med dem.

Vi har alle både gode og dårlige egenskaper. Noen sider vi liker, og noen vi gjerne skulle ha forandret. Det å være bevisst på sine mindre gode egenskaper er en stor fordel, for da kan man nemlig jobbe med å forbedre dem. Personligheten vår er ikke skrevet i stein. Den kan utvikles, forbedres og strekkes i enhver retning. Her er tre av mine dårlige egenskaper, og tiltakene jeg tar for å forbedre dem.

Jeg er ubesluttsom. I hvertfall pleide jeg å være det til de grader, men etter å ha jobbet med dette i lang tid, så har jeg blitt veldig mye bedre. Velge parkeringsplass, hvilken ost skal jeg kjøpe, svart eller hvit topp? Alt i fra bagateller i hverdagen, til store og viktige beslutninger. Det å bestemme seg har alltid vært vanskelig for meg, bortsett fra de gangene jeg bare instinktivt vet, og det ikke finnes noen tvil overhodet.

Dette er egentlig en ganske enkel sak å jobbe med, man blir god på det man øver på. Jeg bestemte meg for å alltid gå for m in første innskytelse, det lille sekundet der jeg vet hva jeg vil velge, før det forsvinner i tvil. Dette har jeg gjort konsekvent så godt jeg kan, jeg følger min første innskytelse, og fullfører selvom tvilen melder seg. Til og med dersom valget er så trivielt at det står om hvilket merke gulost jeg vil ha.

Jeg er elendig på å holde kontakt med folk. Jevnlig så tikker det inn meldinger fra venner og familie, og i starten så ble jeg bombardert av meldinger fra min afrikanske famile. Men de gav opp da de skjønte at det gjerne går dager (og uker) i mellom hver gang jeg svarer. Dette området er det skjerpings på, jeg vet ikke hvorfor jeg er så dårlig på å svare, det bare blir sånn.

Her har jeg laget en regel om at jeg skal svare med en eneste gang jeg åpner en melding. I hvert fall dersom det er den første rekken i samtalen. Jeg prøver også å være den første til å ta kontakt, og uoppfordret sende melding til minst to personer i måneden. Jeg føler faktisk at jeg begynner å bli bedre på denne også, men jeg har et langt stykke igjen her.

Jeg blir fort irritabel dersom ting ikke går slik jeg vil, eller slik jeg har planlagt. Denne egenskapen har jeg ikke lagt merke til før i senere tid. Jeg tror selv det noe jeg har utviklet etter at jeg ble mamma, for det å holde styr på så mange gutter, krever at alle gjør som jeg sier når jeg sier det. I tillegg så har de alltid hatt faste rutiner på måltid og ting som skjer, så om de ikke får spist når de skal, blir jeg stressa. Og så har det bare blitt en vane som jeg har tatt med inn på flere områder.

Dette takler jeg forskjellig alt etter hvilken situasjon det er. Om vi for eksempel er ute å reiser, og minsten kommer helt ut av spiserutinene sine, så kjenner jeg at det går utover mitt eget humør. Men da sier jeg til meg selv at det får bare være slik akkurat nå, og vi henter oss inn igjen så snart vi kan. Dersom det bare er mine egne planer som blir forkludret, elle jeg ikke får viljen min, så vet jeg egentlig at det ikke er noe å bli irritert over. Da er det bare toil å ta seg selv i nakken, og jobbe med seg selv, for ingenting går på skinner hele tiden.

😀 Helene

A trip down memorylane

I dag er det er bryllupsdagen vår. Tjueandre Juli for to år siden giftet vi oss, og trettiførste Juli for tre år siden traff vi hverandre for aller første gang. På denne vakre Karibiske øya, Curacao. Jeg husker det som om det var i går, hvert eneste ord som ble sagt, hvert eneste bilde jeg knipset, og hvert eneste blikk som ble vekslet. Bildet av meg over er fylt med nostalgi for min del, det ble tatt dagen før jeg traff ham, og er på en måte det siste bildet av “meg”. For etter at vi hadde møttes så endret alt seg, og jeg kan nesten ikke huske hvordan livet var før. Jeg har også forandret meg mye siden den gang, og det til det bedre. 

Chill & Grill er plassen vi møttes på, og det rare er at på akkurat dette bildet som jeg tok da jeg kom, så sitter han bak surfebrettet. Det er så sprøtt å tenke på nå, jeg oppdaget han ca en halvtimes tid etter at dette bildet ble tatt, men det tok et par timer før vi fikk kontakt. Jeg sa at det var tre ting jeg ville gjøre på ferien min, ligge i hammock, snorkle og stå på sup board. Dette lovet han at han skulle fikse til meg, og som sagt så gjort. Dagen etter troppet han opp med dykkerutstyr til oss begge, hammock og et sup board med årer. Ikke nok med det, men dette lasset bærte han den lange veien til en bortgjemt strand, og han nektet og ta i mot bære hjelp. Han er den siste av en utdøende rase med gentlemen.  

Vår siste dag sammen leide vi bil og kjørte øya rundt for å dykke i en grotte. Vi ler enda av denne dagen. Dette var også den dagen som brakte oss nærmere hverandre, og vi visste etter dette at det var verdt å satse på. Vi kom oss aldri inn i grotten, for etter en 30 minutter lang kajakk tur med mine nerver i høyspenn av frykt for å treffe på hai, så beveget et stort uvær seg faretruende nært oss. Med det åpne havet på den ene siden, og en loddrett fjellvegg på den andre, så klarte vi ikke å finne plass til å feste kajakken. På et eller annet tidspunkt presterte jeg å hoppe ut på sjøen (jeg aner ikke hvorfor), og padleturen hjemover var en fåmælt affære. Ikke før vi klarte å hale oss inn på nærmeste strand brøt jeg ut i latter, og vi søkte ly under en fjellknaus til det verste uværet var over.

Det er sprøtt og tenke på hvor ufattelig mye som har skjedd siden den gang. Tre små år, og jeg har levd et helt liv siden da. Byttet  jobb, startet på noe helt nytt, flyttet til et annet fylke, flyttet til et annet kontinent, besøkt 5 land, giftet meg, fått et barn til. Og alt i mellom linjene.

Dersom du vil lese mer om turen min til Karibien, så kan du finne det under arkiv i Juli/August 2016, eller klikke deg inn HER  og HER  for en liten smakebit. Livet asså… Det får meg til å lure på hva som kommer til å skje de neste tre årene, og hvor langt det faktisk er mulig å komme på tre år.

😀 Helene

Livet som gründer og de største forskjellene fra fast ansettelse

 Jeg er en av de som aldri i mitt liv har hatt en 8-4 jobb, men jeg har vært fast ansatt med forskjellige arbeidstider. Første gang i hotellbransjen hvor jeg først jobbet kveld/natt, helger og noen formiddags skift og så i treningsbransjen hvor jeg hadde timer spredt utover hele uka til forskjellige tidspunkt. Jeg har alltid likt unormale arbeidstider, og jeg har alltid hatt en gründer i magen. Jeg har tusen idéer, har jevnt over gode evner på mange fagfelt, og litt for mange interesser. Det finnes rett og slett så mye jeg kunne tenkt meg å drive med, og så mye jeg ønsker å lære mer om og bli bedre i, at min største utfordring er å begrense meg. Å velge mine fokusområder. Men nå har jeg avsporet i fra det jeg egentlig ville dele med dere i dag, nemlig hvordan livet som entreprenør er i praksis.

Den mest grunnleggende forskjellen mellom en fast ansatt og en gründer, er tankegangen. Som ansatt vil du kanskje ikke bruke av dine egne sparte midler til å videreutdanne deg eller kurse deg selv innenfor et felt som vil komme firmaet til gode. Ikke uten en garantert lønnsforhøyelse eller tilbud om en bedre stilling.

Som gründer vet du all den tid og alle de penger du investerer av deg selv og av egen lomme er nødvendig for at du i det hele tatt skal ha sjans til å lykkes. Du må legge ut før du i kan hale inn, og det er aldri noen garanti for at dine investeringer skal gi gevinst.

Som fast ansatt vet du alltid hvilken dag lønna kommer på, og hvor stor den er. En time på jobb = X antall kroner. Du kan derfor også planlegge å jobbe ekstra dersom du ønsker mer å rutte med.

Som gründer vet du ikke når neste utbetaling vil komme, og om den i det hele tatt vil komme (avhengig av hvor i gründerprosessen du er). Ti timers arbeid er ikke ensbetydende med inntekt, og mye av det som blir gjort i kulissene gir ingen avkastning i form av penger.

Som fast ansatt har du en timeplan og en lokasjon å forholde deg til. Du må møte opp til fastsatt tid, og bli der i X antall timer før du kan dra hjem. Og det må du gjøre hver eneste dag, hver eneste måned. Minus helger og ferier såklart.

Som grunder kan du jobbe akkurat når du vil. I teorien. For de aller fleste som har familie og et liv utenom, så passer det best å jobbe innenfor normale rammer. Men uansett, du kan jobbe fra kl 05.00 til 09.00 om du vil, og så ta fri. Jobbe en time her og en time der, eller ta en lengre ettermiddagsøkt. Av erfaring så vet jeg at det som regel blir mye mer. Men friheten til å velge er der.

 

Som fast ansatt følger du verdiene og visjonene til selsapet du jobber for. Du følger deres retningslinjer, holdninger og arbeider etter deres prinsipper. Kanskje med løse tøyler, men ikke desto mindre innenfor rammer som er fastsatt av selskapet.

Som gründer ER du selskapet. Det er din visjon, dine verdier og dine egne prinsipper som skal etterleves. Du kan forme dem, utvikle dem og finpusse dem akkurat slik du vil. Og har du jobbet bra nok med dem, vært tydelig nok og konsistent nok, så vil disse verdiene også være med på å trekke de riktige kundene til deg.

😀 Helene

Spørsmålsrunden

Jeg får jevnlig diverse spørsmål i mine sosiale medier kanaler, og jeg prøver alltid å svare dere, men noen spørsmål samler jeg opp og tar her. Nå begynner det å bli en stund siden sist, så her kommer svar på spørsmål jeg har fått de siste ukene ( eller månedene 😂).

Hvor gammel er du?

Jeg vet ikke elt om jeg liker å svare på dette, men la gå! Jeg er 33 år, og har snart bursdag igjen.

Når reiser du tilbake til Zambia?

Sannsynligvis i begynnelsen/midten av September. Jeg bestemmer meg som oftest bare noen dager før, men regner med å dra tilbake rundt den tiden.

Hvor liker du deg best av Norge og Afrika?

Hmmm, jeg vet faktisk ikke. Jeg tror det stiller ganske likt, mye positivt og mye negativt med begge.

 

Hva jobber du egentlig med?

Dette får jeg ofte spørsmål om, jeg tror rett og slett det er vanskelig for folk å forstå når man ikke er ansatt i en stilling? Det er kanskje like vanskelig å forklare, for som sagt så er jeg ikke ansatt noen plass og tar ikke ut lønn for det jeg gjør enda. Jeg tror dette her får komme i et eget innlegg.

Har du eller har du hatt kroppskomplekser?

Hvem har vel ikke det? Jeg synes rett og slett kropp er utrolig kjedelig, og jeg er så mettet på alt prat om kropp og kroppspress så det er en debatt jeg ikke vil engasjere meg i. Kort sagt så hadde jeg komplekser når jeg var yngre, og jeg har mine ting jeg ikke er fornøyd med. Men det er sjeldent jeg ofrer det en tanke. Jeg er den jeg er, kropp inkludert, og jobber alltid med meg selv på alle plan for å nå mitt fulle potensiale.

Hvordan har du fått så god selvtillit?

Ha ha jeg visste ikke at jeg hadde det.. Helt ærlig så tenker jeg ikke så mye på det, jeg liker den jeg er og har med alderen fått et mer og mer avslappet forhold til meg selv. Kanskje fordi jeg vet hva jeg er god på, og jeg vet hva mine svake sider er?

Hvor gamle er barna dine, og hvor gammel var du da du fikk dem?

Guttene mine er ca halvannet år, 10, 12, 13 og 15 år. Jeg var 18 da jeg fikk første og 23 da jeg fikk fjerdemann.

Hvor ofte prater du med mannen din?

Vi snakker sammen flere ganger om dagen, som oftest videochat. Jeg synes nesten vi prater mer når vi ikke er sammen enn når vi er det 😂

Hvor lenge skal du og mannen din bo fra hverandre? Planlegger dere å bo sammen på fulltid?

Det er litt rart å være gift og ikke bo sammen, men slik er det bare for oss. Ja vi planlegger å bo sammen på fulltid etterhvert, men ikke før jeg flytter ned for godt til Zambia, eller vi legger en annen plan. Jeg har lært meg å ta ting som det kommer, og aldri legge store planer for lenger enn 2 år frem i tid. Det er for mye som kan endres innen det.

Dette var spørsmålene for denne gang. Er det noe du lurer på eller noen temaer du ønsker jeg skal skrive om, så hyl ut.

😀 Helene 

Bøkene jeg skal lese i sommer og favoritt forfattere

Sommeren er høysesong for lesing, og selv så foretrekker jeg på lang vei bøker fremfor TV. Men i en travel hverdag og særlig med mange barn i hus, så er det ikke lett å få tid til å lese bøker. Jeg er ikke den som kan lese et kapittel eller to til dagen, har jeg først begynt på en bok, så skal den leses ut. Og jeg er håpløs når jeg først har begynt, det blir svidde pølser og pommes frites til middag dersom jeg leser imens guttene er her. Nå har jeg nesten ikke lest noen ting  siden minsten ble født, men jeg fikk en bok til jul som jeg har gledet meg til å lese. I dag er planen å få han tidlig i seng slik at jeg endelig kan starte på den.

 

Bøkene jeg har på leselista mi i sommer er:

La Peregrina av Cecilia Samartin

Syv Søstre serien av Lucinda Riley (denne startet jeg på da jeg gikk gravid)

Gracies Hemmelighet av Santa Montefiore

Vanvittig Skyldig av Liane Moriarty

Nå for tiden så liker jeg best å lese romaner, jeg tror jeg har lest meg lei på krim for en stund. Jeg begynte å lese lenge før jeg begynte på skolen, og i første klasse så hadde jeg femteklasse pensum i lesing. Lesegleden forsvant aldri, og da jeg var i tenårene leste jeg flere bøker i uka, favorittene var Stephen King, Dean Koontz, John Grisham og Val McDermind.  Nå har jeg dilla på Lucinda Riley, Francine Rivers og Santa Montefiore, og jeg drømmer om å en dag skrive min egen roman.

Min favorittbok gjennom tidene er Redeeming Love av Francine Rivers. Jeg leste den på engelsk, det gjør jeg faktisk med mange bøker, og jeg synes de fleste bøker er best på engelsk. Jeg lever meg lettere inn i de, og synes språket er så mye mer uttrykksfullt enn norsk. Det er veldig sjeldent jeg leser bøker av norske forfattere også, av en eller annen grunn så finner jeg det lite tiltalende. Hva slags litteratur liker dere best? Har dere noen favoritt forfattere eller tips til bøker jeg burde lese?

😀 Helene

Hvor lenge tror dere jeg klarer det?

God fredag alle sammen! Humøret har bedret seg noen hakk siden innlegget mitt i går, godt hjulpet på vei av neste ukes lovende værmelding. Fra og med mandag så skal solen skinne, og det kunne ikke passet bedre, fordi nå har jeg nettopp solgt bilen min. Og, jeg har ingen ny i sikte med det første. Jeg har planlagt å selge den siden jeg fikk minsten for snart to (!!!) år siden og vi ikke lenger fikk plass til alle i bilen på en gang. Men så er det heller ikke ofte vi alle er ute å kjører på likt, så det har gått på et vis.

Nå i sommer hadde jeg i utgangspunktet tenkt til å ta med gutta på biltur til Danmark, og jeg bestemte meg derfor for å selge bilen. Denne planen endret seg, men planen om bilsalg bestod. Det første jeg gjorde da jeg kom hjem var å legge bilen ut for salg, og den ble kjøpt ganske så snart. Men jeg drøyde overtakelsen til i dag slik at jeg skulle få tid til å legge en plan. Nå er bilen borte, og planen er å ta det som det kommer. En 7 seter er hakket dyrere enn en liten personbil, og akkurat nå så har jeg ikke lyst til å bruke så mye penger på ny bil. Jeg kan ta pengene fra salget og kjøpe meg en rimelig bil, men det frister heller ikke med en eldre bil når jeg er vant til å kjøre ny.

Så jeg har bestemt meg for å prøve en stund uten bil, og bare se hvordan det går. Jeg har ærlig talt ikke så stor tro på det, fordi det går ikke mange busser her ute på bygda. Men butikken er kun en halvtimes spasertur unna, så jeg får i hvertfall handlet mat. Og dersom jeg vil trene, så går det an å spasere ned. Litt langt men det skal gå et par ganger i uka det og. 

På en måte så føles det utrolig befriende å være uten bil. Jeg kjører ofte på butikken to ganger om dagen for å kjøpe det ene og det andre, å jeg er ikke flink til å planlegge dagene mine. Nå blir jeg nødt til å være kreativ på alle måter, finne på ting i nærområdet, og planlegge alle innkjøp nøye. Jeg tror dette er en god mulighet til å lage meg nye vaner, komme meg litt ut av den hverdagsrutinene jeg er i nå. Nå må jeg bli flink til å gå tur hver eneste dag, og det blir godt for minsten også. Hva tenker dere om å leve uten bil? Tror dere jeg klarer dette lenge, eller gir jeg opp allerede etter en uke?

😀 Helenen

Hvorfor i all verden dro jeg tilbake hit?

Dette innlegget skrev jeg egentlig tidlig på morgenkvisten, og bildene ble tatt på samme tid. Akkurat slik jeg ser ut når jeg nettopp har våknet. Drar på meg de første plaggene jeg finner i skapet eller på gulvet, uten å tenke mye over om det ser bra ut eller matcher.. Min første tanke nå er at jeg trenger noen nye og freshe joggedresser så jeg kan få noen bra morgenbilder. Uansett, lillegull var så utålmodig og rastløs til morgenen idag, at vi dro på trening før jeg fikk sjans til å poste. Og etter det så har det gått slag i slag med hverdagspliktene.

Min første tanke da jeg tuslet inn i stuen på morgenkvisten var “hvorfor i all verden dro jeg tilbake hit igjen?” Etterfulgt av en lang tankerekke med bekreftende følelser på hvorfor jeg dro fra Norge i første omgang, og hvorfor jeg vet at dette ikke kommer til å være hjemmet mitt i fremtiden. Jeg takler tett og slett ikke det klimaet som er her, ikke for korte perioder engang. Regn, vind og mere regn er regelen heller en unntaket. Og nå som jeg hverken har jobb eller nettverk her, så føles det i grunnen ganske bortkastet å være her. Jeg har kjent på det lenge, og da jeg kom hjem denne gangen så hadde jeg i bakhodet at noe måtte skje. En endring må til på den ene eller den andre måten. Min første ide var å flytte til Marbella. Guttene kan gå på skole der om de vil, jeg har familie der og det er enkelt å pendle både til Norge og Afrika. Jeg holder fremdeles en knapp på denne tanken, men det blir ikke med det første.

Min andre tanke var at jeg må finne noe lokalt å engasjere meg i, noe som gjør at jeg ikke har tid til å bli plaget av været. Men det er vanskelig når jeg er her så kort av gangen fordi jeg kan hverken ha mini i barnehage, eller ta meg en ekstrajobb. Men allikavel så tror jeg dette må være den kortsiktige løsningen. Finne meg en jobb eller hobby som gir meg muligheten til å treffe nye mennesker samtidig som jeg kan dra fra den i lange perioder. Og så om et år eller to til, så er tiden inne for en mer langsiktig plan. For en ting er sikkert, uansett hvor greit vi Nordmenn egentlig har det, så er det ikke en plass jeg ønsker å bli værende resten av livet.

😀 Helene