Travelt uten stress

Jeg elsker å ha det travelt. Ha fulle dager hvor jeg farter fra det ene til det andre, ha mange baller i luften og jobbe med forskjellige ting. Det er en av grunnene til at jeg trives med å ha mange barn. Det er alltid noe som skjer, alltid noe å gjøre. Husarbeid, matlaging, kjøring og aktivisering av barna, jobb og trening. Dagene går selv nå som jeg ikke jobber fullt. Men, jeg gleder meg til jobben vokser til full stilling og dagene blir enda mer travle. Jeg er en person som må ha det travelt, men jeg liker ikke stress. 

Det er nemlig en stor forskjell på det å ha en stressende hverdag og det å ha en travel hverdag. Og hva hver enkelt person opplever som stressende er meget forskjellig. To personer kan gå igjennom nøyaktig samme hverdag, og ha en totalt forskjellig oppfatning av stressnivået. Jeg husker tilbake til min mest travle periode i livet, da jeg studerte fullt på dagtid, jobbet helger og et par kvelder, og hadde aleneomsorg for alle fire guttene. Det var meget travelt, men alikevel var jeg aldri stresset. Det var en av de beste tidene i mitt liv. Men i samtaler med andre,  når det kom opp hvor travelt jeg hadde det, så fikk jeg alltid høre at jeg måtte stresse ned. Folk tok automatisk mitt utsagn om at jeg hadde det travelt som at jeg hadde for mye å gjør og var negativt stresset. Men som sagt, så kan man ha det travelt uten å være stresset, og man kan være stresset uten å ha det travelt. Så hvordan klarer man og skille mellom disse to?

Signaler på at du føler deg stresset kan være:

  • Du føler deg mye anspent og nervøs
  • Du bekymrer deg over alle småting som skulle vært gjort
  • Du blir fort irritert over bagateller
  • Du er glemsom og forlegger stadig ting 
  • Du føler at du ikke strekker til 
  • Du føler på press og forventninger utenfra 

Disse tingene kan tyde på at du er mer stresset enn travel og at det kanskje er lurt å jobbe med deg selv for å takle hverdagen bedre. Jeg vil påstå at det er bedre å bruke energien sin på å lære seg å takle stress i eget liv enn å fjerne kilden til den. Er du stressa så er det ikke nødvendigvis fordi du har mer på tallerkenene en du klarer å bite over, men heller det at du mangler verktøy til å komme deg igjennom uten å kjøre deg selv ned.

😀 Helene

Fra Dreamer til Doer

Jeg har alltid vært en drømmer og en overtenker. En som har mange ønsker og planer, men som av en eller annen grunn ender opp med å drømme i stykker planene. Som tenker og tenker, visualiserer og ønsker, men tenker så mye at det aldri skjer noe mer. Til jeg en dag bestemte meg for at det var på tide å gjøre noe med det. Så jeg byttet tankesett fra å være flytende og abstrakt, til å bli strukturert og konkret. 

Jeg ble bevisst på hvordan jeg omtalte meg selv og hva jeg snakket mye om. Og jeg snakket ofte om hvor rotete jeg var, hvor distre jeg var, og hvordan jeg ikke likte å følge en plan. Jeg var ustrukturert. Nå er det ikke gjort over natten å endre atferdsmønster eller tanker om seg selv, og dette er noe jeg har jobbet med de siste to-tre årene. Men etter kort tid begynte jeg å merke endring. Jeg ble flinkere til å få ting gjort, jeg sluttet å miste eller glemme ting overalt, og hukommelsen min ble bedre. Fordi jeg klarte å lage system i tankegangen min. Nå er det lett å få ting gjort, og det er lett å planlegge. 

Mine beste råd på veien fra en dreamer til en doer er:

Viljen – Du må ha et reelt ønske om å endre deg, du må virkelig ønske å bli en doer. 

Tanken – Du må tenke som en doer. Du må bli disiplinert, og du må slutte å utsette ideer.

Språket – Omtal deg selv som en doer. Snakk om hvor flink du er til å få ting gjort, og snakk om hvor effektiv du er. 

Og til slutt, vær tålmodig! Resultater kommer ikke med en gang, og det er først når dette har blitt en integrert del av hvem du er at de store resultatene kommer.

😀 Helene

 

Raise the bar

Du setter standarden for ditt eget liv. Du velger selv hvor høyt du vil sette den, eller hvor lavt du vil legge den. Du velger selv hvor fokuset ditt skal ligge, hva prioriteringene dine er, og hva forventingene dine er, både til deg selv og til andre. De fleste legger lista altfor lavt. De har for lave krav til både egen prestasjon, til livet generelt, og til mennesker rundt seg. Og de fleste gjør det fordi at de ikke tror det er realistisk å forvente mye av livet. De har akseptert et middelmådig liv og tror det er urealistisk å forvente mer, de tror ikke de fortjener mer eller de er ikke villige til å legge inn den innsatsen som kreves for å komme lenger.

Vi har alle mange områder av livet vi er fornøye med, men de aller aller fleste har også områder vi er mindre fornøyde med, eller direkte misfornøyde med. Og det er her vi må begynne å legge lista høyere. Og etterhvert som vi ser at det faktisk er mulig å høyne standarden på visse områder av livene våre, så vil vi ofte oppleve at vi ønsker å heve standarden på de områdene vi tidligere var fornøyde med. Dette handler ikke om at vi skal gå rundt å være misfornøyd med livene våre, eller aldri føle oss gode nok. Tvert imot, det er fullt mulig å være fornøyd med dagens situasjon, men samtidig ønske å prestere bedre imorgen. 

Personlig så har jeg begynt å sette mye høyere krav til meg selv. Fordi jeg vet at jeg kan mer, fordi jeg har et stort ubrukt potensiale, og fordi jeg vil erfare hvor langt jeg har mulighet til å komme. Jeg vil være en av de som alltid er velstelt og alltid har et ryddig hjem. Jeg vil være en av de som klarer å sjonglere både barn og ekteskap, men samtidig lever ut min egen drøm. Jeg vil være en av de som reiser jorda rundt, både på ferie med familien, og på egenhånd  med mitt eget foretak. Jeg vil ha et spennende og meningsfylt liv som jeg kan se tilbake på med lykke og stolthet når jeg en gang blir gammel. Og jeg vil at dere alle skal begynne med å akseptere hvordan livene deres er i dag, men samtidig forvente litt mer fra  imorgen. 

😀 Helene

 

If at first you don’t succeed

Hvor mange ganger skal man prøve noe, før man konkluderer med at det ikke går? Jeg, som de fleste, gir ofte opp etter ett forsøk. Tenker at det går nok ikke, det er bare ikke meg, jeg er ikke flink nok, utdannet nok, bra nok. Når du prøver å oppnå noe, men ikke får det til, så er veien til unnskyldningene kort. Selv så tenker jeg at jeg har brukt opp sjansen min, jeg fikk en mulighet, prøvde, feilet, og det var det. Sjansen er over. Men det er egentlig ikke sant i det hele tatt. Det er bare over om jeg bestemmer meg for at det er over. Faktisk så er det slik at en av forutsetningene for å lykkes, er at man har feilet mye (LES). Fordi det vil si at du har erfaring. Du har vært igjennom en prosess, lært av den, og står tilbake litt klokere og litt sterkere. Å mislykkes er en biologisk betingelse for suksess.

Folk blir så begrenset av sin egen innstilling til talent, de vil ikke gi slipp på forestillingen om at det er medfødt. Men alle egenskaper kan læres, og jo mer du øver på en ting, jo bedre blir du. Det krever selvkontroll, og nå tenker du sikkert at det har jeg i hvertfall ikke! Men igjen, dette er noe som kan og må trenes opp, slik som alt annet. Det spiller ingen rolle hvor du er,hva bakgrunnen din er, hvor langt nede du er eller hvor langt opp du egentlig vil. Når du knekker mestringskoden så har du alt du trenger for å komme deg dit du vil, og for å lære det du vil. Noen har en lenger vei enn andre, men du kommer i mål om du er villig til å fortsette å prøve og feile helt til du får det til.

😀 Helene 

 

 

En stund siden sist

Nå er det en stund siden sist. Jeg hadde ikke planer om å skrive mer, men etter å ha kommet hjem igjen så begynner jeg å savne skrivinga. Som dere kanskje skjønner så har jeg vært i Zambia de siste månedene. Mye har skjedd og mye har forandret seg. Afrika er uforutsigbart til en grad det ikke er mulig å formidle til en gjennomsnittlig naiv nordmann. Tankegang, perspektiv, virkelighet… Norge og Afrika står så langt fra hverandre på alle måter at det ikke er mulig engang å forklare. Man må oppleve det. Derfor har jeg valgt og holde opplevelsene for meg selv. I hvertfall for denne gang. Men jeg skal fremover fortelle dere litt om hverdagen der nede, og om de mer trivielle tingene som har skjedd. 

Vel hjemme i trygge og forutsigbare Norge så føler jeg meg ikke hjemme lenger. Hjertet mitt er i Afrika. Dere som har fulgt meg lenge vet at jeg drømmer om alt annet enn et A4 liv. Her i Norge har man stabilitet og trygghet, men ingen frihet. I Afrika har man all den friheten man ønsker, men den har sin pris. Reglene blir laget underveis, og de kan endres når som helst. Men man føler i hvertfall at man lever. Livsstilen vi har der er verdt alt for meg. Det har på flere måter hvert noen veldig harde måneder, men på et eller annet plan så føler jeg meg allikavel lykkelig. Det er dette livet jeg har lett etter. 

😀 Helene

Om å tørre å satse

Hvordan skal du få til det da? Dette er det første jeg hører fra folk når jeg har en ny ide, enten det gjelder en utenlandstur, ny utdanning eller planer jeg har for langt inn i fremtiden. Det første alle spør om er hvordan, hvordan skal jeg få råd, hvordan skal jeg løse det med barna? Hva med pensjonen min?  For meg så er dette en helt merkelig måte å tenke på, selvfølgelig vet jeg ikke hvordan det skal gå. Jeg kan ikke planlegge detaljer for fremtiden, jeg vet bare hvor jeg vil, og i hvilken retning jeg skal ta det første skrittet. Når første skrittet er tatt, så ser du plutselig neste trinn, og så viser et nytt trinn seg. Og før du vet ordet av det, stå du på toppen og ser deg om etter en ny trapp og fortsette i.

 

You don’t  have to see the whole staircase. Just take the first step

 

Jeg spør aldri om hvordan, jeg sier dette vil jeg, og dette skal jeg gjøre. Enten det gjelder små ting som en ny øvelse jeg vil lære meg, eller store ting som forandrer hele livet mitt. Det begynner med et ønske eller en ide man vil gjennomføre. Så starter du med å gjøre minst en liten ting vær dag som tar deg nærmere målet. Handling er kraftfullt, og selvom alt starter med tanken, så må du også gjøre noe aktivt i den retningen du vil. Det krever mye innsats og tid, og du vil garantert oppleve motgang og tilbakeslag på veien. På et punkt vil du ofte føle at du har tapt, og her er det mange som gir seg. Men du har bare tapt om du gir opp, den som fortsetter vil oppleve å nå målet uansett. Kanskje ikke så raskt eller lett som du trodde, veien er alltid tøffere enn man tror. 

Går du med en drøm, eller noe du alltid har hatt lyst til å gjøre, så ikke hold tilbake! Start i dag med en liten handling som er i tråd med det du ønsker. Hvem vet, kanskje det er akkurat det som skal til for å gi deg det livet du drømmer om.

😀 Helene

Livet som introvert

Jeg er en tenker, det har jeg alltid vært. Mine beste barndommsminner er fra når jeg kunne sitte uforstyrret på fryseboksen, stirre ut av vinduet og fortape meg i mitt eget hode. Lite har forandret seg, og jeg foretrekker fremdeles å la tankene mine underholde meg fremfor å være sosial. Jeg får alltid høre at jeg er så stille og sjenert, at jeg må prate mer. Det å være stille, eller introvert har alltid blitt sett på som en dårlig egenskap, og jeg føler ofte at jeg må forsvare hvorfor jeg ikke prater så mye. Når jeg var yngre gikk det veldig innpå meg å være så annerledes, jeg forstod ikke hvorfor alle mente at jeg burde være mer pratsom. Jeg snakket jo når jeg ville, og hadde ikke noe behov for å dele tankene mine med alle. På barneskolen måtte jeg gå på et eget kurs som de kalte for «rampeskolen». Her skulle jeg lære meg å bli tøffere, lære meg å snakke mer. Det eneste det førte til, var at jeg følte meg enda mer annerledes og enda mer utenfor. At det faktisk var noe galt med meg siden jeg måtte lære meg å endre den jeg var. Jeg har brukt mye tid på å prøve å bli det som samfunnet anser som «normal», mye tid på å ønske jeg kunne være være en av de utadvente personene som blir så godt likt av alle. Men en eller annen gang på veien begynte jeg og akseptere meg selv, ja til og med like meg selv! Jeg liker å være annerledes, og nå tar jeg det som et kompliment når noen kaller meg for rar. Det er ikke lenger flaut å si at jeg heller vil tilbringe lørdagskvelden hjemme med Mozart og stjernekikkerten enn å gå på byen med venner. Eller at jeg tilbringer timer fordypet i tanker om atomer og elektromagnetiske spekter fremfor å være sosial. Ja, jeg vet det er merkelig, men jeg liker det! Når det er sagt så liker jeg godt å være med mennesker også, jeg har alltid hatt en sosial jobb, og det trives jeg veldig godt med. Men jeg bruker mye energi på å være med andre folk, mens jeg henter energi ved å være alene. 

De siste årene har det vært mer fokus på forskjellige personlighetskarkterer, og det å være introvert har blitt mer sosialt akseptert. Nå kan man lese om det overalt i media og sosiale medier, og det gjør nok hverdagen lettere for mange med dette personlighetstrekket.

Dette kjennetegner en introvert:

  • Foretrekker dype samtaler fremfor smalltalk
  • Lytter mer enn man prater
  • Observante og analytiske
  • Trives godt i sitt eget selskap
  • Arbeider best alene og har lett for å konsentrere seg over tid
  • Lar ofte være å svare på telefonen selvom man liker personen som ringer
  • Føler seg ofte tom og sliten etter å ha vært ute blant masse folk, selvom man har hatt det gøy

 

Det handler om perspektiv

Jeg får mye tilbakemeldinger fra folk om at de liker at jeg er så ærlig på bloggen. At jeg ikke bare skriver om hvor perfekt alt er, men at jeg viser de vanskelige dagene også. Og de har det vært mange av i det siste. Sinnstilstanden min svinger fra å være euforisk til å bli melankolsk. Den ene dagen bobler jeg over av lykke, jeg har stjerner i øynene, kjenner en dyp tilfredstillelse og glede fra langt inne i meg. Neste dag føler jeg meg helt tom, motløs, ensom. Som om jeg lever i en verden som alle rundt meg er en del av, men som jeg bare ikke klarer å forstå. Slik har det vært idag. Ikke fra morgenen av, men en eller annen gang i løpet av dagen kom følelsen krypende. Prøver å kartlegge grunnen til at jeg har vært så ustabil i det siste, det er ikke alltid så lett og se når det gjelder en selv. Men jeg vet hva jeg hadde sagt dersom det hadde gjeldt noen andre!

IMG_3818

Jeg har flyttet fra byen som har vært hjemplassen min de siste 14 årene, jeg har dratt fra vennene mine, fra faren til barna og fra huset mitt. Jeg sitter i en ny by og må bygge opp nettverket mitt så og si helt fra bunnen av. Inntekten min er langt ifra stabil, og jeg har overhodet ingen sikkerhetsnett. Alt avhenger min egen innsats, hvor bra jeg klarer å gjøre det. Og der har jeg også en stor utfordring, det er begrenset hva jeg som alenemor til fire gutter har kapasitet til. Veldig mange spør meg om hvordan jeg får det til, og helt ærlig så lurer jeg på det selv og noen ganger! Det kan være ensomt, det kan være travelt og det kan være frustrerende. Uansett så er dette et valg jeg har tatt, og det er et valg jeg ville tatt igjen også. Jeg er ikke redd for å feile, eller for å treffe bunnen. Jeg vet at livet har mange flere sorger i vente, men også mange fantastiske ting. Hvordan jeg velger å takle nedturene er med på å avgjøre hvor høyt og langt jeg kommer under oppturene. Og jeg er veldig bevisst på hvordan jeg tar de dårlige dagene. Om jeg føler meg alene og fortapt, så sier jeg at IDAG er jeg ensom. Da begrenser jeg ensomheten til å være gjeldene for kun den dagen, og ikke som en følelse som er gjeldene for livet mitt. Mens de gode dagene kan jeg si at jeg er ALLTID så lykkelig, da velger jeg at det er en følelse jeg vil ha mer av i livet. Denne teknikken prøver jeg å ta i bruk på alle områder i livet, selvom det noen ganger er lettere sagt en gjort.

Jeg har flyttet tilbake til hjembyen min, jeg treffer nye spennende mennesker hver eneste dag. Jeg er så heldig at jeg får jobbe med det jeg elsker, jeg får hjelpe mennsker med å oppdage gleden ved trening, gleden ved å lære å arbeide sammen med kroppen sin. Jeg får bruke hjernen min kreativt, jeg får endelig gleden av å kunne sette mine planer og ideer ut i live. Jeg kan skape min egen hverdag, jeg kan legge opp dagene rundt barnas rutiner og behov. Jeg er utstyrt med alt jeg trenger for å bygge det livet jeg har drømt om. Jeg er der jeg har jobbet meg opp til å være, jeg må bare huske perspektivet mitt!