Babylykke

Snart en måned er gått siden denne lille gladgutten kom til verden. Plutselig så er jeg mamma til en liten baby igjen, med alt det innebærer av travle dager og søvnløse netter. Men det er en grunn til at jeg orker å gjøre det gang på gang. Eller rettere sagt, det er mange grunner. Grunner som mange kanskje ikke forstår, som må erfares og kjennes på kroppen før man føler verdien av dem. 

Som følelsen av å sette et nytt liv til verden. Javisst er det vondt, men det er også en helt spesiell følelse, og noe som virkelig er med på å forme deg som menneske. Det øyeblikket du får holde ditt nyfødte barn i armene, et barn du har båret inni deg i ni måneder, et barn som er en del av deg, som kommer gjennom deg. Det er ikke bare en baby, men et lite individ som skal vokse opp til å bli sin egen person. En del av familien din, den familien du har skapt sammen med mannen (eller kvinnen) du har valgt. 

Hverdagen med barn i hus, og særlig de aller minste, er travel og til tider preget av kaos. Travel på den måten at man holder på med noe konstant, og bare det å komme seg i dusjen byr på utfordringer. Men når dagen er omme så har man egentlig ikke gjort noen ting. Men det har sine fordeler det også. Man lærer seg å prioritere tiden sin. Finne ut av hva som er viktig og hva som ikke er verdt å bruke tiden sin på. Tiden blir rett og slett mer dyrebar. Og så blir man mindre egoistisk. Livet slutter å dreie seg om seg selv. Det handler ikke lenger om hva man kan gjøre for å finne lykken selv, men hvordan man kan gjøre sine nærmeste lykkelige. Og når man slutter å fokusere så mye på seg selv og sine egne behov, så blir man ofte mye lykkeligere selv også. 

😀 Helene

Det føles så bra ut

God kveld alle herlige lesere! I dag har jeg hatt en usedvanlig god dag, jeg føler meg rett og slett bedre enn på veldig lenge. Energien og matlysten er på vei tilbake, jeg har fått farge i ansiktet igjen, og kroppen min er på vei tilbake til sitt gamle selv. Både utvendig og innvendig. Hormonene er på god vei til å bli stabilisert igjen, og jeg begynner å føle meg mer og mer som Helene. 

De siste ni månedene har kroppen min gått igjennom en ekstrem forvandling. Den har vært fylt med en liter ekstra blod, en god dose ekstra vann, den har veid 25% mer enn den gjør til vanlig. Livmoren har vokst fra rundt 100 gram til 1 kilo. Hormonene har regulert seg for å få kroppen og hjernen min forberedt på å både bære frem og ta vare på et nytt liv. Leddene mine har vært tøyelige og bekkenet mitt har utvidet seg for å få plass til et nytt menneske.

Og så plutselig var det over. Igjen sitter jeg med verdens nydeligste lille menneske, og kroppen min startet umiddelbart med transformasjonen tilbake igjen. En time etter fødselen så hadde allerede livmoren gått ned igjen med to tredjedeler. Dagen etter kunne jeg ikke lenger kjenne den over bekkenkanten. Hver morgen når jeg våknet de første fem dagene, så hadde magen min minsket så mye i omfang at jeg ble helt paff. Etter en uke passet jeg inn i det meste av klær i garderoben min. Og nå, to uker etter fødselen, så ser jeg nesten ut som jeg gjorde for ni måneder siden. Magen er fremdeles myk, og jeg er ikke så muskuløs som før, men skikkelsen og fasongen min er ganske så nær. 

Jeg har alltid vært fascinert av hvor mye kroppen endrer seg løpet av et svangerskap, men denne gangen har det faktisk fascinert meg mer hvor raskt den har endret seg tilbake. Jeg hadde ikke forventet at det skulle gå så raskt, men det føles vanvittig bra ut. Det er ingen tvil om at det har hjulpet å være så godt trent både før og underveis i svangerskapet. Og nå starter endelig reisen med å jobbe meg tilbake til styrken og treningsferdighetene jeg hadde før.

😀 Helene

Velkommen til verden baby Bennett

8 dager på overtid og etter en 17 timers lang fødsel var endelig baby Bennett klar til å komme til verden. Kl 20.45 tirsdag den 28 november ble vårt nyeste familiemedlem født. Selvom jeg har gjort dette mange ganger før, så var opplevelsen like spesiell, og jeg var overhodet ikke forberedt på hvor emosjonelt det kom til å føles da det nye livet ble lagt oppå brystet mitt. 

 

Første natten ble tilbrakt på sykehuset, men tidlig til morgenen i dag dro vi hjem. jeg slapper best av hjemme, og hadde ikke lyst til å være på sykehuset lenger enn nødvendig, så vi hadde allerede bestemt oss for å dra hjem så snart det var mulig. Uheldigvis så hadde vi selvfølgelig avtale om montering av garderobeskap i dag, så da vi kom hjem stod de og ventet på oss, klare til å sette igang. De dro heldigvis i 4 tiden, men kommer tilbake et par timer imorgen for å gjøre ferdig siste rest. Men selvom timingen var litt dårlig, så skal de bli herlig å endelig få opp skikkelige skaper. Resten av kvelden nå skal vi bare slappe av før det blir en veldig tidlig kveld. Det er ikke mange timene jeg har sovet de siste to døgnene, så her blir det noen rolige dager. 

Dersom dere ikke allerede har skjønt det ut i fra bildene, så er altså baby Bennett, til alles store glede, en gutt. Og han har definitivt arvet mest fra pappen sin side, alle mine andre gutter ligner meg på en prikk, men dette her var et helt nytt ansikt. Jeg gleder meg til å dele mer fra både fødsel og hans første døgn her i verden, men først må jeg få hentet meg inn og la alt fra de siste dagene synke inn. Vi blogges <3

😀 Helene

Jeg gir opp!

I dag har jeg kommet til dag nummer fire på overtid, og dette er det lengste jeg har gått over tiden i mine svangerskap. Hadde det ikke vært for at Charles snart skulle reise igjen, så hadde det ikke vært så ille. Men han drar hjem om 5 dager til, og det betyr at han nesten ikke får sett babyen før han drar. Det er en utrolig kjip følelse, både for meg og selvfølgelig enda mer for han, men så er det også bare en av de tingene man ikke kan kontrollere. Og vi visste hvordan ting ville bli når vi valgte å gifte oss på tross av at vi bor i hver vår ende av verden. Så vi prøver å gjøre det beste ut av tiden vi har sammen her i hvertfall, og forhåpentligvis så starter fødselen av seg selv før han må reise hjem. 

Den siste uka har egentlig bare gått med på å vente på at fødselen skal starte, jeg har vært sikker på at det skal skje nesten hver eneste kveld. Jeg har ikke trent på halvannen uke, og nå begynner også kostholdet å skli ut. Jeg har rett og slett gitt opp på denne fronten. Nå skal vi ut på shoppingtur og kafe, før det blir en liten gåtur i marka dersom været holder seg. Og så krysser vi fingrene for at baby Bennett bestemmer seg for at dette er en fin dag å bli født på!

😀 Helene

Trent VS utrent svangerskap

Nå som graviditeten nærmer seg slutten, så tenkte jeg å gi dere en liten oppdatering på hvordan jeg har opplevd det å være trent gravid vs mine tidligere svangerskap. Jeg var på forhånd ganske spent på hvordan det skulle gå både med å vedlikeholde treningen og ha et fremdeles sunt kosthold uten å overspise. For er det en ting jeg husker fra mine tidligere graviditeter er det hvor mye mat jeg klarte å spise i forhold til hva som er normalt for meg. 

De første 16-17 ukene trente jeg helt greit, ikke fullt like mye som vanlig ettersom jeg var mye kvalm, men det ble et par ganger i uken. De neste 10 ukene var det rolig på treningsfronten, men det var mest på grunn av omstendighetene. Først var jeg i Zambia, og når jeg kom hjem måtte jeg finne meg en plass og bo. Men hele denne tiden så hadde jeg et veldig bra kosthold, og vekten stod ganske stille fra uke 20 til godt ut i tredje trimester. Her begynte også treningen og ta seg opp, og det endte faktisk med at fra uke 32 og utover trente jeg både oftere å hardere enn tidligere i svangerskapet. 

Så alt i alt har jeg hatt et veldig mye sunnere svangerskap enn tidligere, med mye høyere aktivitetsnivå, og både sunnere og mindre mat enn tidligere. Det som overrasker meg mest er hvor lite det har hatt og si for vektøkningen. Jeg er mer eller mindre på samme vekt nå som i mine tidligere svangerskap, og kroppssammensetningen har endret seg kraftig i forhold til hva den var før jeg ble gravid. Men nå veide jeg i utgangspunktet mer enn tidligere, så vektøkningen i kilo har vært mindre enn før.

Uansett så føler meg utrolig mye sprekere enn jeg har vært tidligere, og jeg har hatt mindre plager enn noen gang. Ikke en eneste gang har jeg hatt vondt eller ubehag i korsryggen, og det er egentlig ganske utrolig! I tillegg så har energinivået mitt vært mye høyere, og halsbrannen har bare vært en brøkdel av hva den har vært tidligere. Denne gangen har det egentlig bare vært de siste fire ukene som har vært tunge, ellers så har den generelle formen min vært langt bedre enn jeg kunne forventet meg av mitt femte svangerskap. Så min konklusjon må være at det absolutt er verdt å legge en god innsats i å holde på både treningsvaner og et sunt kosthold gjennom svangerskapet. Det vil ikke nødvendigvis påvirke vekta i like stor grad som du ønsker, men jeg skal love deg at u kommer til å føle deg mye bedre gjennom svangerskapet! 

😀 Helene

En spennende uke

I dag har vi fartet rundt på jakt etter solskjerming til leiligheten. Her er det jo store vinduer i mesteparten av rommene, og man ser litt vel godt inn her fra veien. Så persienner eller lignende har vært høyt oppe på listen over ting som skal fikses. Etter en sjekk på nettet over lokale leverandører, så bestemte vi oss for to plasser som var verdt et besøk. Vi hadde i utgangspunktet bestemt oss for plissegardiner, men ble anbefalt å gå for en variant som heter Duette gardiner i stedenfor. Det er noe av det samme, men de er satt sammen av to lag med stoff, så kvaliteten er enda bedre. Vi har bestillt befaring med måltilpasning, og forhåpentligvis så vil vi ha solskjermingen oppe iløpet av neste uke! 

Garderobeskapene mine har også ankommet lageret, så nå venter vi bare på at montørene skal ringe for å avtale dag til å sette de opp. Det er så utrolig digg nå som ting begynner å falle på plass i leiligheten. Vi har også fått opp taklamper, kastet masse søppel og kjøpt masse småting for smartere oppbevaring, så det har vært en produktiv start på uka. 

Jeg er også rimelig overbevist om at dette er uka hvor baby Bennett vil bli født. På fredag er jeg 40 uker på vei, og jeg har vært skikkelig dårlig de siste dagene. Nesten hver natt er jeg overbevist om at det er fødselen som er i gang, men så viser det seg å bare være plagsomme kynnere med påfølgende kvalme og uvelhet. Jeg begynner virkelig å se frem til dette er ferdig og jeg kan fortsette med mitt vanlige liv igjen! Jeg skal holde dere oppdaterte, bloggen blir den første plassen jeg annonserer fødselen på, etter at familie og nære venner har fått beskjed såklart. Vi blogges!

😀 Helene

Snart er jeg tilbake til å være meg

Snart er jeg tilbake til å være meg. Til å være Helene. Jeg er ikke meg selv når jeg må dele kroppen min med noen. Det er fremmed, det er ikke meg, jeg forandrer meg. Hormonene gjør meg til en annen person, ikke bare negativt med humørsvingninger, men også bare annerledes. Jeg blir også roligere, mer harmonisk. Hjernen min fungerer på en annen måte enn jeg er vant til. Det er mye derfor treningen er så viktig for meg, den er en stor del av meg, og mye av identiteten min er knyttet opp til den. Når jeg trener så føler jeg meg som meg selv igjen. Siste del av svangerskapet var overraskende nok det sprekeste. Plutselig så gikk jeg fra å nesten ikke trene, til å trene styrke 4-5 ganger i uken igjen. Det har nok mest med livssituasjonen min å gjøre, det har ikke passet i det hele tatt å trene på et senter før nå. Men fy søren så glad jeg er for at jeg fikk muligheten til det nå på slutten. Jeg føler meg bedre nå enn det jeg har gjort de tidligere månedene. Og jeg har fått tiden til å gå, hatt et mål med dagen. 

Nå går jeg inn i min siste uke, kjenner på kroppen at det nærmer seg. Har en urolig følelse inni meg. Får ikke sove, har bare en ubehagelig fornemmelse av noe jeg ikke kan sette ord på. Et nytt liv starter på så mange måter, og jeg har ingen ide om hvordan det skal gå. Eldstemann fyller 14 imorgen, og minsten fylte 9 for to uker siden. Det bringer opp så mange følelser og tanker, om livet mitt, om fortiden, om fremtiden. Hvor mye som har skjedd de siste 5-6 årene, hvor mye jeg har opplevd og hvor mye jeg har forandret meg. Og nå venter nye år med minst like mye nytt, enda flere nye erfaringer. Det heter at en hjerne som først er strukket av erfaring, aldri vil gå tilbake til sin gamle dimensjon. Jeg skjønner hva det innebærer, det finnes ikke noe tilbake når man først har vært utenfor. Og jo mer utenfor jeg har vært, jo mer ensomt føles det ut her. Den lille bobla som eksisterer i dette lille landet, den har aldri vært for meg. Jeg er knyttet til plassen på grunn av guttene mine, men mentalt så er jeg helt ferdig her. Jeg har alltid visst at det ikke er her jeg hører til.

Vel, det var kveldens filosofiske tanker! Kanskje jeg får sove bedre i kveld nå som jeg har delt de her på bloggen. Nå skal jeg prøve å legge tankerekka fra meg, og friske opp leiligheten før det er leggetid. I morgen tidlig etter å ha kjørt guttene på skolen går nemlig turen videre til flyplassen for å hente Mannen med stor M! Glede!!

😀 Helene

Hva skal babyen hete?

Vi har fremdeles ikke klart å bli enige om guttenavn til baby Bennett, men jentenavn er på plass og jeg vil dele noen av forslagene våre med dere. Babyen vil bli tospråklig, men h*n kommer til å vokse opp og bo i Zambia, i mens Norge blir ferielandet, så derfor blir navnet helt utenlandsk. Og det i seg selv er jeg fornøyd med, fordi det finnes jo så ufattelig mange flere og finere navn og velge mellom. Jeg starter med jentenavnene da de var lette å bli enige om. Her bestemte vi oss tidlig for at vi skal kalle henne enten Savanna Grace eller Sahara Rose om det blir en jente. Jeg har min favoritt her, men jeg er sånn som må se babyen før jeg vet hva den kan hete. Så derfor er begge navnene like aktuelle. 

Så var det guttenavn da. Det er så utrolig mye vanskeligere, mye også fordi vi har så komplett forskjellig smak når det gjelder guttenavn. Charles har irske aner, og vil derfor gjerne ha et navn som er irsk, så vi har lett igjennom hele slektstreet han sitt på jakt etter navn. Dessverre så liker jeg ingen av navneforslagene hans, men kanskje dersom vi finner noe å kombinere det med så kan noen av de brukes. Hans favoritter her har vært Fergus og Fergile (need I say more)…. I tillegg til irske slektsnavn, så har vi også det jeg kaller hillbilly navn som han er begeistret for. Huckleberry Finn, Butch Cassidy eller Jack Daniel er vel de mer kontroversielle forslagene som har blitt diskutert, og så har vi de litt mer normale Hunter eller Courtney. Han har kalt babyen for Butch de siste månedene, og etter at jeg kom med Butch Brady som motforslag, så har det blitt stående øverst på lista som et potensielt navn. Og på en måte så begynner jeg å like det, det passer i hvertfall inn med navnene som er vanlige i Afrika. Men kunne jeg valgt helt selv så ville jeg foretrukket navn som John Preston, Elijah, Shaun eller Jayden. Så vi fortsetter jakten på guttenavn litt til, og håper å finne i hvertfall ett alternativ til her og. Er det noen av dere som har forslag til fine dobbeltnavn som kan brukes med noen av de navnene jeg har ramset opp her? Eller bare noen fine guttenavn generelt? Tips tas i mot med stor takk!

😀 Helene

En gladnyhet før helga

Jeg ville bare stikke innom for å dele en aldri så liten gladnyhet med dere! Jeg nevnte jo forrige uke at jeg skulle til jordmor å sjekke leie til babyen, ettersom den har ligget i seteleie gjennom hele svangerskapet. Jordmora mente at den hadde snudd seg rundt da hun sjekket, men hun ville gjerne at vi skulle få det bekreftet hundre prosent, så hun henviste meg til ultralydundersøkelse. Jeg var på den timen i dag, og der kunne de raskt bekrefte at barnet hadde snudd seg, og ligger med hodet godt ned. For en utrolig lettelse! Jeg har vært så bekymret for at det skulle ende i en setefødsel, og i tillegg alene, men nå slipper jeg heldigvis å uroe meg for det. Nå kan jeg se frem til en helt naturlig fødsel, og selvom det så klart er vondt, så er jeg ikke redd fordi jeg vet hva jeg går til. Så nå er det bare til å begynne å forberede seg på fødselen, både mentalt, og kanskje også på tide å handle inn litt ting til den nye babyen. Jeg har nemlig ikke kjøpt en eneste ting til h*n enda…

😀 Helene

Nærmer det seg fødsel?

Jeg har i overkant av tre uker igjen til termin, så det er uansett ikke lenge igjen til fødselen. Men dette er også den tiden hvor kroppen begynner å bli rastløs, og tre uker kan føles ut som en evighet. Frem til nå så har jeg ikke hatt noe ønske om å føde før tiden, det har ikke vært noe tungt å være gravid og jeg stortrives med hverdagen min akkurat nå. Morgenene tilbringes i sofaen med en kopp kaffe og en spennende roman eller en bok om fotografering, formiddagen går med til trening etterfulgt av en sunn og smakfull lunsj, og jeg bruker mye tid på å jobbe med bloggen min, både skriving og bilder. Jeg går på tur med min kjære Lumix (kameraet) når det er fint vær, har ukentlige shopping og kafebesøk, og jeg eksperimenterer på kjøkkenet så ofte jeg har guttene. Slik kan jeg godt trives med å ha det en stund til.

Men så er det denne kroppen min da, som tydligvis begynner å forberede seg på fødselen. Den siste uken har begynt å bli hakket tyngre, magen min er konstant hard, og kynnerene presser på nerver og sender smerter nedover bena. Noen ganger er det så jeg lurer på om fødselen skal starte, men heldigvis har den ikke gjort det til nå. En skulle tro at jeg var ekspert etter å ha gjennomgått fire fødsler, men dette er bare en slik ting som man aldri blir klok på. Jeg er aldri helt sikker før riene er så kraftige at jeg ikke kan snakke, eller etterfulgt av vannavgang eller blødning.

Nettene er søvnløse helt uten grunn, jeg klarer bare ikke å finne roen, og kan ikke huske sist jeg sov en hel natt igjennom. Det er så hjernen min forbereder seg på søvnløse netter i månedene som kommer, og jeg får vel like gjerne venne meg til det allerede nå. Så med dette i tankene har jeg begynt å håpe så smått på at jeg ikke kommer til å gå til termin. Selvom det betyr at faren går glipp av fødselen. Jeg kan tenke meg at denne følelsen bare ommer å øke i dagene og ukene som kommer, og jo nærmere termin, jo mer leter jeg etter tegn på at fødselen er i gang. Men, jeg skal prøve å slappe av å bare nyte tilværelsen enda litt til!

 

 

😀 Helene