Så var det over. 2018, et år jeg virkelig ikke kan vente med å legge bak meg. Et år hvor jeg virkelig har fått erfare hva jeg er laget av. I fjor på denne dagen så satt jeg alene i stua med en nyfødt baby. Kikket på rakettene som ble skutt opp, røde, grønne og glitrende eksplosjoner. Med et lett hjerte og en glede over å komme tilbake til hverdagen uten en baby i magen. Lite visste jeg hva 2018 hadde å by på, og det er jeg glad for nå i ettertid.
Det er kanskje en eller to som vet endel, men ellers så har jeg valgt å ikke dele. Valgt å sette et skille på livet mitt i Afrika og livet mitt i Norge. For det finnes ikke et snev av mulighet for at noen fra denne verden vil forstå. Vil ha mulighet til å sette seg inn i hva livet utenfor bobla kan innebære. Og hva et hardt år faktisk kan bety. Kanskje en gang i femtiden vil det komme en bok om dette året, jeg har alltid hatt et ønske om å skrive bok. Men ikke før jeg har en grunn til å fortelle, og ikke før jeg klarer å formidle hele historien på en måte som gjør at dere klarer å se og føle det jeg har gjort.
Akkurat nå ligger jeg på samme plass i stua. Ny sofa, men samme vindu og samme raketter som lyser opp himmelen. Forrige nyttårsaften er like klar som om det var i går. Jeg kan huske hva jeg tenkte, hva jeg følte. Til og med hva jeg hadde på meg. Resten av året er like klart, men på en eller annen måte uvirkelig. Det føles ikke ut som om det er mitt ĺiv.
Året som kommer skal bli annerledes. Nå vil jeg bare kjøpe fine ting, trene meg opp til drømmerumpa (som er på god vei allerede), og glede meg over alle de små, overfladiske tingene som vi er så heldige å kunne nyte her i Norge. Tenk at vi har det så godt at de største problemene våre er kroppspress og det at noen bruker tåpelig høye summer på en gåsedunsjakke. Vi er heldige som har så lite utfordringer at disse tingene blir til reelle problemer for folk. Jeg håper 2019 blir året hvor flere jekker seg ned litt, slutter å overføle alt, og heller begynner å nyte at vi lever i et land og en tid hvor vi er frie, trygge og likestilte. Det føles kanskje ikke alltid slik ut for alle, men fy flate så heldige vi er!!
😀 Helene