En uke hjemme i Norge, og jeg har kommet godt i gang med treninga. Men, det er ikke lenger like lett som det engang var. Treningen i seg selv er ikke noe problem, men lillegutt har nå vokst ut av sitt lille babysete, så det er slutt på å ha han fint sittende ved siden av meg når jeg trener. Treningssenteret jeg går på har heldigvis barnepass (det var derfor jeg valgte dem), men uansett så krever det en god del mer planlegging for å få seg en treningstime.
Jeg liker best å trene på formiddagen, men dessverre så er bare barnepassen på mitt senter åpent tre dager i uka. Jeg kan velge deres andre senter, men der er det alltid så fullt. Både på barnepassen og på senteret generelt. Jeg prøvde meg på en ettermiddagstime igår, men det lille senteret var så stappfullt at jeg ikke fikk bruke noen av de apparatene jeg hadde planer om. Det er bare et knebøystativ og det var selvsagt opptatt. Så jeg endte opp med å kjøre hele treninga i kabelmaskin. Det gikk for såvidt greit nok, men det var trangt om plassen.
I dag så bestemte jeg meg for å trene på formiddagen og ta med meg lillegutt. Det er som oftest veldig rolig i 10-11 tiden, så da går det an å ha han med meg. Jeg fant frem noen leker og plasserte han på gulvet, i god avstand fra knebøystativet mitt. Jeg fikk gode 30 minutter med god trening før han begynte å utforske litt for mye. Heldigvis var vi der alene så det var ingen folk han kunne forstyrre. Men, inni mellom settene så måtte jeg springe etter han for å forhindre katastrofer.
Jeg fikk trent ferdig, og det ble en utrolig bra økt til tross. Men det krever så mye mer av meg å dra på trening når jeg vet at jeg må ha med mini. Jeg kan ikke lenger bare dra ut dørene når det passer eller trene hva jeg vil. Det må planlegges utifra hvilket treningssenter som har ledig plass i barnepassen, eller jeg må legge opp øktene utifra øvelser som fungerer selv med en 1 åring krypende rundt føttene mine. Vel, jeg får trøste meg med at andre har større treningsutfordringer enn meg, og mitt “treningsproblem” er såpass skjønn at det ikke går an å irritere seg over uansett..!!
😀 Helene