Et innblikk i livet på gården

Da jeg først reiste til Afrika, så visste jeg ikke hva jeg kunne forvente meg. Det bildet man får gjennom media er ganske ensformig, og viser bare en liten del av kontinentet. Og det er store forskjeller avhengig av hvor man bor, både fra land til land, og også innad i landene. Zambia er et meget fattig land, men det har også vært en enorm vekst der det siste tiåret. I hovedstaden Lusaka er det flere store, moderne kjøpesenter med godt utvalg i både kafeer, klesbutikker og møbler. De bygger stadig ut, og store inngjerde leilighetskomplekser med egne kjøpesentre og gågater er under konstruksjon. Og her er prisene høye, på nivå med Oslo sånn cirka. Men vi bor ikke i byen. Vi bor veldig landlig, og vi får oppleve det “ekte” Afrika, det urørte.

På 2000 hektar midt ingenmannsland ligger hjemmet vårt. Her dyrker vi blant annet kaffe og macadamianøtter, og vi har rundt 300 ansatte. Mange av disse bor på området vårt, og vi har etter reglene bygget hus til alle som har en høyere stilling. Husene er av enkel standard, men allikavel mye bedre enn det som er skikken for de fleste som bor her. Det ligger også en barneskole på gården vår, så det er alltid mange barn rundt her. De fleste kan ikke engelsk, de er fattige og skitne, men glade og høflige. De kommer alltid løpende etter meg og baby Bennett når vi er ute å går tur, og de ler når jeg tar bilder av dem. Alle her elsker å bli tatt bilde av, og til og med de voksne ler høyt når jeg kommer med kameraet.

I selve huset vårt har vi 9 ansatte. En kokk, tre hushjelper og fem gartnere. Det høres kanskje mye ut, men det trengs når vi bor så enkelt. I tillegg så skal man helst ha mange ansatte her, det blir sett på som en ressurs i samfunnet at så mange som mulig kan få seg arbeid. Selv så kunne jeg tenkt meg litt mer privatliv, og etter hvert skal jeg strukturere arbeidstidene deres annerledes slik at vi får mer tid alene. Akkurat nå så er det beste med hushjelpene at de er utmerkede barnepassere. I tillegg til å ta seg av alt i huset, så har hoved hushjelpen også ansvar som Nanny. Hun har vært med familien i over 30 år, så vi stoler fullt på henne. Og baby Bennett har blitt veldig glad i henne, så jeg har ingen betenkeligheter med å la henne passe på. 

😀 Helene

En stund siden sist

Nå er det en stund siden sist. Jeg hadde ikke planer om å skrive mer, men etter å ha kommet hjem igjen så begynner jeg å savne skrivinga. Som dere kanskje skjønner så har jeg vært i Zambia de siste månedene. Mye har skjedd og mye har forandret seg. Afrika er uforutsigbart til en grad det ikke er mulig å formidle til en gjennomsnittlig naiv nordmann. Tankegang, perspektiv, virkelighet… Norge og Afrika står så langt fra hverandre på alle måter at det ikke er mulig engang å forklare. Man må oppleve det. Derfor har jeg valgt og holde opplevelsene for meg selv. I hvertfall for denne gang. Men jeg skal fremover fortelle dere litt om hverdagen der nede, og om de mer trivielle tingene som har skjedd. 

Vel hjemme i trygge og forutsigbare Norge så føler jeg meg ikke hjemme lenger. Hjertet mitt er i Afrika. Dere som har fulgt meg lenge vet at jeg drømmer om alt annet enn et A4 liv. Her i Norge har man stabilitet og trygghet, men ingen frihet. I Afrika har man all den friheten man ønsker, men den har sin pris. Reglene blir laget underveis, og de kan endres når som helst. Men man føler i hvertfall at man lever. Livsstilen vi har der er verdt alt for meg. Det har på flere måter hvert noen veldig harde måneder, men på et eller annet plan så føler jeg meg allikavel lykkelig. Det er dette livet jeg har lett etter. 

😀 Helene